Reisebrev: En dag i Lillestrøm

Lørdag tok Julian og jeg turen til Lillestrøm. Denne bygda, som med nød og neppe kan skryte på seg bystatus, er kanskje ikke det som står øverst på lista hvis man er keen på en dagstur, men slik ble det altså. Vi lempet sykler, grillsaker og kjølebag inn i bilen og dro til Lillestrøm - eller som Julian foreslo som nickname: "Lite strøm". Vi ankom riktignok torvet på et tidspunkt da de fleste innbyggerne var samlet der, så det var ingenting å si på trøkket den ene timen. Men idet klokka passerte tre, dro folk hjem og det ble med ett spøkelsesstille i gatene, altså lite strøm. 

Hvorfor Lillestrøm liksom? Jo, fordi jeg har vært gal nok til å søke skole der oppe, og nå ville vi forsøke å få et bilde av hva som venter oss. Jeg må altså være der på fulltid i tre år fremover, og Julian annenhver helg og litt nå og da. Derfor! Og forresten hadde Dimce Radevski en telefon å  selge. Julian er nå den stolte eier av en Htc Desire, mens jeg fortsatt må nøye meg med min Hero som lagger, fryser, slukker når det passer den og gjør mange andre rare ting helt av seg selv.

Etter et kjapt besøk hos Dimce Radevski på Strømmen var det lille vidunderet sikret. Dimce var en hyggelig kar, men jeg kommer ikke til å besøke ham igjen. Dimce driver med budservice, og sender mange meldinger når han kjører bil. Derfor måtte han kvitte seg med Desire-telefonen: "Jeg ikke klare å skrive på den der". Men Julian klager ikke, han kjører jo ikke bil.

Vi tok farvel med Dimce og satte kursen mot sentrum. Da vi kom inn til noe jeg antok var sentrum, svinget jeg av ved et hus jeg tror tilhørte en syklubb eller noe. De hadde dekorert veggen med et søtt motiv av en due, kanarifugl eller en sinna måke, og så sto det skrevet noen fraser om kjærlighet og drømmer og sånt. Jeg tror dette var en gjeng damer som liker å hjelpe andre, og som kaller seg Lillestrøm syklubb.De har egen logo også, i sort og gult. 

Logoen til LSK, som jeg antar er en syklubb.

For å gli litt inn i miljøet, tenkte jeg det var greit å vise muskler med gliset mitt. Derfor tok vi oss en harryrunde med åpne vinduer og dansbandmusikk på full guffe. Mens "Tio tusen røda rosor" dunket i stereo'n, rusa vi flere runder i Lillestrøm rundkjøring, før vi la igjen en kilo rykende gummi i Lillestrøm lyskryss. I enden av gata tok jeg brekksladd inn på Lillestrøm parkeringsplass. Det var fire biler der fra før, så det var godt med plass. Vi stoppet foran et flott hotell med utsikt. Her plukket vi frem sykler og hjelmer og gjorde oss klare til å utforske byen.

Bytting av fremkomstmiddel ved Lillestrøm hotell and conference center

Som syklist legger man lettere merke til detaljer, som for eksempel det fine lille treet ved huset til syklubben.Veldig koselig.

Huset til Lillestrøm syklubb. Syklisten i forgrunnen heter Julian. Han har akkurat klippet seg.

 Vårt første mål var å finne Glomma. Vi har alltid levd i nærheten av sjøen, så hvis jeg først skal bo så langt inni landet som dette, er det viktig å lokalisere det lille som finnes av vann. Men da vi omsider fant elva, ble vi mer opptatt av den motoriserte skulpturen Hammering Man, som sto et sted folk kaller flomvollen. Han var sykt stor - tolv meter høy, og han hamret - vel å merke sakte, men han hamret! Den store mannen kostet visst 5,5 millioner kroner. Sikkert vel anvendte penger for en slik skulptur - spesielt på flomvollen hvor det ikke er folk.  Jeg vet ikke om det finnes flere slike i Lillestrøm. Håper ikke det. 

Vi syklet også forbi en butikk som selger utstyr, råvarer og andre produkter til folk som har lyst til å starte eget firma. Dette er nok Lillestrøms alternativ til Vinmonopolet.

 

Etter en halvtime kom vi tilbake til sentrum. Allerede nå var det blitt mindre folk der. Dette er en sentrumsgate, men de fleste menneskene oppholdt seg i andre enden.

Restaurantene ligger som perler på en snor, men man må likevel belage seg på å måtte stå i kø for å få bordplass.

Og jaggu skulle det vise seg at de har Vinmonopol i Lillestrøm! Men det var veldig stengt.

Julian er ikke så interessert i Vinmonopolet, noe jeg selvfølgelig synes er helt ok. Han ble heller stående og studere en sykkel han mente var for tidlig født. Ps: Det er HELT tilfeldig at den dama kom med på bildet!

På den andre siden av gata satt to mormonere lett oppgitte over at polet var stengt. De diskuterte rekruttering av nye medlemmer og mormonerlandets fremtid, og da sier det seg selv at de ville hatt godt av noe å styrke seg på. Mormonere kaller seg gjerne De siste dagers hellige, og er en av de radikale gruppene i Norge man bør passe seg for. Mormonske terrorister er visst et problem i Lillestrøm. Disse to hadde sannsynligvis bomber i sekkene sine, så Julian og jeg fikk panikk og syklet det vi kunne derfra.

Ekte Mormonere, med egen mormonerbok og bomberyggsekker

Da vi hadde kommet oss i trygg avstand fra bombemormonerne, trengte vi noe å slukke tørsten med, og svinget innom en kiosk. Men kiosken virket ikke. Dehydrerte og oppgitte syklet vi videre på leting etter noe å leske oss på. Polet var allerede stengt. Situasjonen tilspisset seg.

Vi passerte Folkets hus, en praktfull bygning beliggende i andre enden av tomta til kiosken som ikke virket. Befolkningen på Lillestrøm er veldig stolte av folkehuset, men jeg tror ikke de bruker det til noe spesielt, og det virket heller ikke som det var noe drikke å få tak i der. 

Vi fant til slutt en kafè som ble drevet av to tannleger, men siden både Julian og jeg har tannlegeskrekk, bestemte vi oss for å lete videre.

Vi passerte Lillestrøm Herrefrisør, med en feiende flott logo med gule bokstaver på vinduene. 

Deretter passerte vi bilverkstedet...(hva er det med Lillestrøm og gult/sort???)

..kinoen..

...før vi endelig fant en plass som solgte drikkevarer. Fargene på skiltet - nok en gang gult/sort,  tydet på at dette var et av samlingsstedene til sydamene. Det var mye hyling og hojing der inne, så det kunne virke som damene allerede hadde startet ett symøte. 

 Nei, dette var ikke noe for Julian, tenkte jeg, og siden vi nå nesten var tilbake på parkeringsplassen ved hotellet, gikk vi likegodt tilbake til bilen, og fant frem kjølebagen.

Etter å ha drukket både lenge og vel, bestemte vi oss for å pakke bilen og finne et sted vi kunne grille. Vi ble enige om å finne Hammermannen, og fyre opp engangsgrillen der. Rett før vi forlot parkeringsplassen, kom det en kar i uniform og tok bilder av de andre bilene.

Han la også igjen lapper på noen av rutene. Lappene var gule med sort skrift, så han delte nok ut innbydelser til en fest med sydamene. 

Vi fant aldri igjen Hammermannen, til tross for at han raver tolv meter over bakken. Men vi slo oss ned et sted vi mente var i nærheten. Julian fant frem maten....

...mens jeg tok meg av grillingen. 

Julian lekte med veldig lange pinner... 

...klatret i palmer...

 

...og spiste litt mer...

... før vi tok en siste tur mot Åråsen. Her har damene hengt opp mange flotte flagg langs veien, for å gjøre det litt koselig.

På Aråsen fant jeg det nye huset mitt. 

Et trivelig lite sted, med gode treningsmuligheter i nærheten.

Ingen av oss følte for å trene etter en så lang dag, så vi bestemte oss for å returnere til Larvik. På turen til Larvik sang jeg masse om kanarifugler og kjærlighet, men Julian ville ikke høre. Han ville ikke høre på vitsene mine heller, så jeg satt for det meste og pratet med meg selv.

Jeg husker ikke helt slutten, men da vi stod opp dagen etter, sto bilen pent parkert i gården, og både Julian og jeg var i fin form. Vi var enige om at turen hadde vært kjempefin, og Julian var enig om at han har fått sin kuleste telefon ever! 

Jeg må klare meg med Hero'en en stund til. Den slo seg forresten akkurat av igjen!

Takk for følget, neste reisebrev skal sikkert handle om Hirtshals.